Helen & Hard’s prosjekt Rundeskogen, tegnet i samarbeid med britiske dRMM Architects, er et prosjekt som balanserer det vertikale mot det horisontale; høye boligblokker i opptil 15 etasjer kontrasterer det som har blitt prosjektets hovedanliggende: et rikt liv og åpne siktlinjer på bakkeplan.
Helen & Hard er et av få profilerte arkitektkontorer i Norge som har vært villig til å gå inn i store boligutviklingsprosjekter. Dette er en arkitektonisk sjanger der fallhøyden er stor, og mange arkitekter kvier seg av frykt for å få navnet sitt på et prosjekt som er kompromittert til det ugjenkjennelige av byggherrer med lave ambisjoner og entreprenører med fastlåste rutiner. Rundeskogen er nok et prosjekt som viser hvordan Helen & Hard inngår tildels store kompromisser i kampen for å få gjennomført, eller smuglet inn, noen unike kvaliteter. Prosjektet startet nemlig som et svært ambisiøst massivtrebygg – og her lå nok umiddelbart mye av motivasjonen for arkitektene. Men byggherren fikk kalde føtter og krevde at prosjektet skulle konvensjonaliseres og bygges i betong. Til gjengjeld klarte arkitektene å implementere miljøaspekter som solfangere og geovarmere. Og aller viktigst: å utnytte forhandlingssituasjonen til å sikre en utbrodering av prosjektets opplevelsesrom på bakkeplan.
Tårnstrukturene står ikke som den modernistisk høyblokken på pilotis – isteden står de som massive trær, med leiligheter mellom skiver som stråler ut fra en betongstamme i midten. Tomten faller i to etasjehøyder, og nederste leilighetsplan er løftet opp mellom to og fire etasjer. Grepet minimerer fotavtrykket til boligtårnene og sikrer to hovedkvaliteter: utsikt for både fotgjengere og bakenforliggende boliger, samt en konsentrasjon av overdekkede uterom under ”trekronen”. Ideen om bygningen som et tre tas videre formalt ved at den stjerneformete planen repeteres som møblement på bakkenivå. Som en slags røtter som stråler ut fra stammen, er bakkeplanet utstyrt med utendørs sosiale rom med benker og skjermede sitteplasser, lekeapparater, klatrevegger, men også uisolerte sykkelskur og boder, felles samlings- og festlokaler, samt vinterhager. Det er brukt en materialpalett av taktile materialer, og mest fremtredende i møblementet som er i kontakt med kroppen og i øyehøyde er bruken av tre – som forblending på betongkonstruksjonen og i frittstående installasjoner. Videre består bakkeplanet av vinklete felt av gress, asfalt og grus. På sitt beste skaper programmeringen og implementeringen av bakkeplanet her en slags natur. Dette har gjenklang også i andre Helen & Hard-prosjekter, som f.eks Vennesla Bibliotek der takkonstruksjonen forplanter seg i en ryggrad av bokhyller som igjen blir til sosiale- og sittemøbler, eller trepaviljongen Ratatosk på Victoria and Albert Museum. Felles for disse prosjektene er arkitektenes ide om arkitekturen som en helhetlig natur i seg selv. Altså en opplevelsesnatur, og ikke en representativ eller pittoresk natur – det handler om en umiddelbar, sågar ”barnlig” sansning og bruk basert rundt oppdagelser, visuelle og taktile kvaliteter, sitting, klatring og annen fysisk interaksjon.
Man kan selvfølgelig stille kritiske spørsmål ved det narrative aspektet i å utbrodere installasjonene på bakkeplan som treets ”røtter” – der disse elementene vitterlig ikke har noen konstruktiv funksjon. Men nettopp i dette grepet, ved å fysisk integrere dette sosiale leke- og oppholdsrommet i selve konstruksjonen og bygget, har man konsentrert baser av program – og man har ovenfor utbygger fått et argument for i det hele tatt å realisere disse elementene og skape en så stor opplevelsesflate utendørs. Dermed har Helen & Hard klart å legge til rette for ”livet mellom husene” både visuelt og sosialt – merverdier som dessverre er skjeldne i dagens norske, profittstyrte boligbygging.