Oslo

I 1998 publiserte Dag Østerberg – en av Skandinavias mest innflytelsesrike sosiologiske og vitenskapsfilosofiske tenkere – Arkitektur og sosiologi i Oslo, en sosio-materiell fortolkning.¹ Østerberg beskrev Oslo ved overgangen til det neste tusenåret som sedimentert eller bestående av fire sosio-materielle lag.² Trespannet nyliberal politikk, globalisert økonomi og kultur sammen med digital teknologi har i løpet av de to siste tiårene addert til og transformert byens collage. Byggevolumet har i denne perioden relativt sett nærmet seg kinesiske dimensjoner. Oslo var i perioder den raskest voksende byen i Europa. Den indre byen er full-gentrifisert. Pris på fast eiendom har økt uten pauser i 30 år, og investering i bolig i Oslo er den mest profitable innenfor norsk økonomi. Teksten tar for seg dette femte laget, med Fjordbyen som det mest spektakulære og bemerkelsesverdige uttrykket.³

Oslohistorie

Oslo er den eneste norske byen av Europeisk format. Innenfor bygrensen bor i 2022, 700 000 mennesker mens byregionen omfatter omkring halvparten av landets nå 5,4 millioner innbyggere. Bergen var den betydelige middelalderbyen, langs skipsleia – Nordvegen – og en del av Hansaforbundet med enerettigheter for tørrfiskhandel. Oslo ble som by for produksjon først betydningsfull med industrialiseringen på 1800-tallet. Trolig er middelalderbyen, Gamle Oslo, ved utløpet av Alna-elva øst i Bjørvika grunnlagt av den danske kongemakten av militærstrategiske grunner.

Beliggenheten, landskapet, er fortsatt byens viktigste kvalitet: den lange sjøfronten, skålen som rommer den begrensete delen av byen med en tradisjonell urban morfologi, de skogkledde åsene som omkranser byen, vernet og beskyttet av det som kalles Markagrensen, trukket i en høyde som i sin tid var definert av vanntrykket fra drikkevannskilder. Harald Hals, stadskonduktør og leder av reguleringsmyndighetene i byen i mellomkrigstiden, brukte betegnelsen den naturlige bykroppen for å beskrive hvordan byen fylte ut skålen mellom fjorden og åsene.

Etter krig og svensk erobring av middelalderbyen i øst, befalte den danske kongen i 1624 flytting av byen vestover og under murene til Akershus festning og ga byen navnet Christiania som om den var grunnlagt på nytt. Christiania var planlagt som en by etter tidens europeiske mønster, ordnet i barokk kvadratur og der bolig og arbeid var innvevd i hverandre i kvartalene. Østerberg kaller kvadraturen Det disiplinære segmentet og byen «en disiplinær provinsby», liten og fattig, på 1600-tallet i størrelsesordenen 3000 innbyggere. Danmark og Sverige opptrådte i perioder som stormakter og kunne utsmykke København og Stockholm med rikdom hentet fra krigstokt i Europa og fra kolonier som Norge. Christiania var nødtørftig, en by uten praktbygg og med et begrenset og trolig provinsielt handelsborgerskap.

Det første industrielle Oslo utnyttet vannkraften i Akerselva og tok havneområdene i bruk for skipsbygging og utførsel av trelast. Med jernbaneutbyggingen ble Oslo Norges sentrum. Et merkantilt borgerlig sediment ble lagt over byen, tydelig i industri havn og infrastruktur, i representative bygninger og anlegg og i en klassedelt by med elva og industristrukturen som skille mellom øst og vest. Norge ville etter løsrivelsen fra Danmark i 1814 – selv om unionen med Sverige varte til 1905 – framstå som et europeisk land med nasjonale institusjoner etter europeisk mønster. Reguleringen av Carl Johans gate med sidegater som visuelt møtes på Slottsplassen er det tydeligste romlige og perspektiviske grepet. Slottet, Universitetet, Nasjonalteateret, Stortinget og Nasjonalgalleriet inngår som nasjonale og europeiske institusjoner i denne komposisjonen.

Industrialiseringen av landet skjedde sent. Byveksten var størst fra 1870-tallet og fremover, parallelt med Tyskland og etter tyske modeller. Fagfolk, ingeniører, arkitekter, byggmestere og håndverkere var i stor grad utdannet i Tyskland, og byen ble på 1800-tallet kalt «Lille Berlin». Typologiene i arbeiderbydelene på Østkanten framsto som de samme som i tyske industribyer, men med lavere tetthet og færre antall etasjer. Skillet mellom øst og vest i byen, mellom proletariat og borgerskap er i dag reelt endret av gentrifiseringsprosesser, men er fortsatt lesbart i byens morfologi og arkitektur, i grad av utsmykking, materialkvalitet og i leilighets-størrelser.⁴

Den sosialdemokratiske maktovertagelsen førte med seg store statlige investeringer og byggevirksomhet i andre halvdel av 1930-tallet, samtidig tok den norske middelklassen til seg modernismen som stil i bygg for handel og kontor, i fellesbygninger og i sine nye eneboliger. Østerberg kaller dette sosio - materielle laget for det Det funksjonalistiske segmentet, men laget viser først og fremst de materielle avtrykkene av sosialdemokratiske ideer og styringsevne. Den største bragden i denne politikken er den vellykkete drabantbyutbygginga langs nye T-banelinjer. Vellykket, fordi den la grunnlaget for et transportnett som fortsatt fungerer, dekket boligbebehov skapt av byvekst og av forfall under krigen. Trolig også fordi de enkelte drabantbyene var små, veien til bysenteret kort, arbeidsmarkedet godt og alle velferdsfunksjoner tatt vare på.

Bilen vevde byens omland sammen med byen. I land som Norge (Italia er kanskje best sammenlignbart) står det kommunale selvstyret svært sterkt, og kommunene har eneansvar for praktisering av bygningslovgiving og utbyggingspolitikk. Ønsket om suboptimalisering av kommunale interesser i motsetning til regional rasjonalitet kan bli bestemmende for arealpolitikk. Få lokalpolitiske representanter ønsker å stoppe utbyggingsinitiativer tatt av «en av våre». Danmark har beskyttet «det åpne land». Sverige flyttet hovedtyngden av befolkningen fra land til by allerede i 1960-årene. Oslo kjennetegnes ved eneboligteppene omkring en liten urban enklave og med «single family housing» i boliggrender i alle omlandskommunene. I 1998 beskrev Dag Østerberg dette laget av da relativt ny utbygging som Det mazdaistiske sedimentet og omtalte Oslo som «en grønnsakssuppe, som er en nærende, men ikke spesielt velsmakende rett» og hevdet at skillet mellom by og land var slettet ut.⁵

Fjordbyen

Oslo var aldri tenkt eller utført som et gesamtkunstwerk. Prosjekter ble sjelden lansert i stor skale og ofte avsluttet eller fundamentalt endret gjennom politiske og faglige prosesser, på grunn av mangel på finansiering, politisk uenighet eller alternative faglige ideer. Derfor har mange sammenlignet byen med en collage av prosjekter som uttrykker ulike arkitektoniske ideer. All ny utbygging hadde skjedd som byutvidelse i natur- og landbruksområder. Av-industrialiseringen av Europa skapte rom for transformasjon. Fra østkystbyer i Statene kom ideer om gentrifisering, gjenreising av den tradisjonelle byen og fremfor alt om store multifunksjonelle prosjekter bygd på tidligere industrigrunn. Ideene ble oversatt fra Baltimore og Boston til europeisk i byer som London og Rotterdam og senere tatt opp og realisert for eksempel i Hamburg og i Oslo.

Oslo er en liten by, men inneholdt som industriby og nasjonalt logistisk senter store «brownfields». Exodus av industri til Asia – for eksempel skipsbygging – og ny havnestruktur som funksjon av endring i global skipsfart, gjorde områdene tilgjengelige for eiendomsutvikling. Hadde ikke disse endringer i næringslivet sammenfalt med framveksten av Norge som produsent av olje og gass, ville velferdsstaten stått på spill, men i stedet skapte oljeøkonomien et stort investeringspotensial som kunne følge opp en ny urban ideverden for byutvikling. Første byggetrinn av det som kom til å bli kalt Fjordbyen, Aker Brygge, sto ferdig allerede i 1986 og fungerte som en internasjonal modell for havnetilknyttet eiendomsutvikling, spesielt på grunn av det komplekse urbane programmet, bygd på områder som hadde tilhørt Akers mekaniske verksted, først brukt til produksjon av skip og deretter til bygging og reparasjon av oljeplattformer.⁶

Hovedtyngden av utbygging i Oslo har siden 1990-årene skjedd i form av fortetting innenfor etablerte strukturer. Disse prosessene var drevet av endringer i boligmarkedet og ressurs-sterke gruppers ønske om å bo i byen, men følger nå en eksplisitt formulert kompaktby-ideologi. Fortettingsprosjektene, spesielt de med boligprogram, spenner fra de gode til de ekstremt dårlige. Det meste synes å ha vært akseptabelt når bærekraftargumentet legges på bordet. Kanskje er det internasjonalt sett interessante resultatet så langt, den langsiktige ombruks- og fortettingsstrategien som har funnet sted langs Akerselva. Kommunen begynte allerede i 1920-årene å kjøpe opp og båndlegge arealer for å etablere grønnstruktur i arbeiderbydelene. Rundt årtusenskiftet fulgte kommune og stat en eksplisitt strategi for å flytte offentlige institusjoner inn i industriruinene langs elva med intensjon om å styrke østkanten av byen. Politikken førte til at en rekke arkitektonisk sett interessante ombyggingsprosjekter ble gjennomført: Arkitektur- og designhøgskolen på tomta til transformatorverkestedet til Oslo Lysverker (2001), Norsk form og Designrådet (2005, nå sammenslått til DOGA) i Lysverkets transformatorstasjon og Kunsthøgskolen i Oslo i de ombygde gamle bygningene til Seilduksfabrikken (2010).⁷ Offentlige investeringer stimulerte private prosjekter i de samme områdene.

Visjonen om Fjordbyen kompletterte kompaktby-strategiene . Oslo-versjonen av transformasjon av havnefronten var ambisiøs, omfattet sju kilometer av møtet mellom by og fjord og nedskalerte Oslo havn betydelig uten at et nytt og moderne havneanlegg ble planlagt.⁸ Byen vendte seg mot fjorden, men ikke for første gang. Akerhus slott hadde vendt seg mot havna for å beskytte byen, og Oslos mest særpregete og kanskje arkitektonisk sett mest interessante bygning, Oslo rådhus, ble lokalisert i fonden av innseilingen til byen og transformerte byområdene mellom Carl Johans gate og Pipervika.⁹

Byen prøvde seg fram. En første konkurranse om «Byen og fjorden» ble arrangert av Selskapet for Oslo bys vel i 1983. Fjordbyen var en åpen visjon som ga en retning. Men denne visjonen ble satt ut i livet av det vi kan kalle operasjonelle ny-liberale strategier. Gjennom Oslo havnevesen og Norges statsbaner eide kommune og stat alle områdene til fjorden. Nå ble offentlige etater gjort om til markeds- og utbyggingsaktører som fulgte eiendomsutviklingens logikk i samarbeid med private utviklere.

Den nye Fjordbyen ble bygd ut prosjekt etter prosjekt. Programmene for de første utbyggingsetappene (Tjuvholmen og Skøyen) fulgte modellen fra Aker Brygge. Utbyggingen av i Bjørvika var mer kompleks. Havne- og logistikkområdene her ga rom for Norges største vegkryss med en årsdøgntrafikk på rundt 150 000 kjøretøy, og hele byggegrunnen lå på utfylte områder Massene er ustabile, det er langt ned til fast fjell og kostnadene til fundamentering en betydelige.

En av de strategiske grepene var å utvikle en pragmatisk og grov reguleringsplan for hele området, som opprettholdt eksisterende eiendomsgrenser, avklarte framtidige utbyggingsvolum for de enkelte eierne, definerte veistruktur og havnelinje og fordelte infrastrukturkostnader mellom utbyggerne. Dette gjorde det mulig, med betydelig statlig hjelp, å finansiere den nye senketunellen, på fjordens bunn, slik at Bjørvika ikke lenger fungerte som gjennomkjøringsområde. Planen bygde også opp under byens tradisjon for bitvis byutvikling, der hvert enkelt prosjekt arkitektonisk sett kunne utvikles relativt uavhengig.

Fjordbyen ble initiert i en periode da byplanleggere og bypolitikere trodde på å utvikle byområder for den «kreative klasse» gjennom «kulturbasert byutvikling». I Oslo ble dette omtolket til flytting av kulturinstitusjoner inn i nybygg i Fjordbyen. Gjennom kulturbyggene ble offentlige penger sluset inn i de nye byområdene langs sjøen, pengene ga bidrag til finansiering av infrastruktur og gjorde i praksis utbygging mulig. Samtidig tilførte kulturbyggene fellesfunksjoner, attraksjoner og destinasjoner som ga Fjordbyen karakter og gestalt. Man gjenbrukte gamle og vellykkete modeller. Som Oslo Rådhus i Pipervika framstår Operaen som et fokuspunkt som ordner Bjørvika og gir folk tilgang til sjøen.¹⁰ Få byer kan vise til en tilsvarende representativ struktur av mangefunksjonelle kulturelle containere langs havnefronten. I tillegg til Operaen (2008), Munchmuseet (2022), Nasjonalmuseet (2022) som inneholder samlinger fra det tidligere Arkitekturmuseet, Kunstindustrimuseet og Nasjonalgalleriet, Astrup Fearnley Museet på Tjuvholmen (1993) og Deichman bibliotek (2018) noen få skritt fra Oslos mest trafikkerte transport-hub.¹¹ Rent byplanmessig er ideene bak relokalisering og samling langs havnefronten relativt dramatiske. Bydeler ble frarøvet institusjonene sine og ærverdige bygg mistet sin funksjon og står foreløpig tomme.¹² Men sett som inventar i Fjordbyen fungerer kulturbyggene. De er alle gjennomarbeidete prosjekter som arkitektonisk sett har lite til felles, men som skaper byliv i de nye byområdene. Spesielt viktig er Deichman som tiltrekker seg en kundekrets som er langt bredere enn den «kreative klassen»

Selskaper som er villige til å betale for de dyreste kontorene har valgt Fjordbyen. Den norske bank, DNB, Norges største og et av Nordens største finanskonsern målt etter markedsverdi, hadde først hovedkvarter på Aker brygge og flyttet til Bjørvika, Barcode og Dronning Eufemias gate inn i en 21 meter bred og 105 meter lang bygning. Da AHO deltok i de første parallelloppdragene om Bjørvika (2000) diskuterte vi hvorvidt vi planla Oslos nye CBD.¹³ I ettertid er det interessant å observere at konsentrasjon av nye kontorer, i denne collagen av en by, er å finne i mange områder. Oslo er en by uten CBD og i Fjordbyen også i stor grad uten tradisjonelle kontorkomplekser. En har oppnådd en form for «posh» mangfold og multifunksjonalitet for de betalingsdyktige.¹⁴

Jonny Aspen, professor ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo har omtalt Fjordbyen som Zombie-urbanisme.¹⁵ Han hevder at Det femte laget langs fjorden framstår som en cliché for hva en by skal være. Utbyggingen mangler lokale røtter og kopierer hva som har skjedd i andre byer. For byplanmyndighetene har det vært viktigere å markedsføre byen internasjonalt, tiltrekke seg turister og gi god avkastning, enn å tjene innbyggernes behov og skape gode nabolag. Kritikken rammer i særlig grad boligutbyggingen. Mens sosialistiske partier i andre land mente at arbeidere for å sikre sin frihet og ikke bli stavnsbundne burde leie bolig, vedtok Det norske arbeiderpartiet i mellomkrigstiden en «eierlinje». Denne politikken fungerte godt på grunn av prisregulering og generøse lån og støtteordninger gjennom Den norske stats husbank, fram til reguleringene ble opphevet midt i 1970-årene. Etter dette kan ikke Norge, i motsetning til andre land vise til spor av en sosial boligpolitikk. I alle boligsalg og i boligbygging er pris kun markedsstyrt. Siden først i 1990-årene har byen vokst, prisnivået på boliger steget og boliginvestering er blitt både den viktigste metoden for sparing for folk flest og nummer en investeringsobjekt for folk med kapital. Når jeg observerer leilighetskompleksene oppe i etasjene på Aker Brygge og Tjuvholmen, teller det store antallet små leiligheter i Fjordbyen, beundrer den røde teglkledde arkitekturen i Munch brygge arrangert omkring et felles byrom, og danske Vandkunstens skiferkledde fem til nietasjes boligtårn omkring Bispekilen, tenker jeg ikke «livsform», «boligområde» eller «nabolag», men investeringsobjekt. De mange som arbeider i butikker, restauranter, i transport, renhold og i de mange vakttjenestene har ikke råd til å bo der, men pendler ut og inn av Fjordbyen. Det offentlige har først og fremst fungert som tilrettelegger og har i liten grad har valgt å styre byggeprogrammene og å gripe inn i prismekanismer, og dette viser seg i arkitekturen.

Bekymringen for at dette skulle bli døde, lite brukte og triste nye byområder har derimot så langt vist seg å være ubegrunnet. Fjordbyen er attraktiv og trekker folk i en by der utelivet har tatt seg opp etter pandemien og kulturbyggene har høge besøkstall. Fjorden i seg selv er den største attraksjonen: vannet, badebryggene, de offentlige uterommene og badstuene. Fortsatt står to områder igjen, Grønlikaia og Østhavna i øst og Filipstad i vest. Her bør det offentlige styre ikke bare fordeling av økonomisk ansvar og utbyggingsrekkefølge, men også program. Eller kanskje det er nok nå, kanskje den lille byen Oslo skal fordøye det som har rammet den og la disse utbyggingsprosjektene vente.